Barnehjemmet - siste dagen

Det var forferdelig trist å ha siste dagen vår på barnehjemmet! Vi har blitt skikkelig glad i disse herlige små jentene og guttene!!! Og vi savner dem allerede! Tenker på hva de gjør nå, hvordan det går med dem i dag. Vi har virkelig likt oss her. Vi har prøvd å fordele oppmerksomhet og kjærlighet etter beste evne. Det er ikke enkelt når en er på gruppe med 7-15 barn, noen krever seg masse, kryper oppi fanget så fort de får sjansen, gir smil og kos tilbake, mens andre bruker lenger tid, nærmer seg sakte men sikkert, noen ligger bare på gulvet uten å kreve seg i det hele tatt, en vet ikke helt hva de får med seg av det som skjer rundt, fanget i sin egen verden, en tenker at alle må få litt påfyll, litt kos, litt nærhet. Noen vil ha fanget helt for seg selv, dytter vekk de andre som truer, mens andre gjerne deler. Noen kommer springende mot oss når vi kommer på jobben, smiler og kaster seg rundt halsen vår og det er hjerteskjærende at de knytter seg så veldig til oss når vi skal være der så kort tid! Samtidig har jo vi knyttet oss veldig til dem også så det er kanskje sånn det må være? 

Jeg vet ikke.

Håvard har fulgt den samme gruppa hele tiden og hatt spesielt ansvar for og bondet litt ekstra med en herlig energibunt av en gutt, høyt og lavt, overalt. Håvard har virkelig fått kjørt seg. De har vært ute og lekt og brukt energi, mens de andre har vært i klasserommet og tegnet og holdt på med rolige aktiviteter. Rutinene på barnehjemmet passer ikke så godt for denne gutten. Før lunsjmåltidet skal alle barna ha seg et bad og nye klær. Mens de venter på at det blir deres tur står de oppi en barneseng. Gutten til Håvard hopper rundt, klatrer ut, lander nesten med hodet først ned i betonggulvet. I sengen ligger det en med store funksjonshemminger, de andre kravler oppå ham, over ham, han smiler. Håvard tar ut den aktive krabaten, holder ham i armene sine, da kommer læreren og gir Håvard streng beskjed om at alle skal være i sengen - de må jo det for at dagene skal gå rundt uten oss der... Vanskelig!

Jentene våre er kjempeflinke! De ser hva som må gjøres og bare gjør. De finner seg i at det lukter litt urin, at noen er litt våte, at de har snue. Nathalie ligger på gulvet og er kose/klatrestativ. Charlotte bærer rundt på ei jente som er så trist, hun savner mamma og pappa selv om de ikke behandlet henne fint. De får masse skryt av de ansatte, sier at de kommer til å bli gode mammaer. Mange av barna på barnehjemmet er resultat av incest og voldtekt. Mange har ulike syndromer. Det er forferdelig å tenke på hvilken fremtid disse nydelige barna har. På ettermiddagene har de "visninger" og folk kan komme innom og se på dem og velge seg ut hvem de vil adoptere. Noen kommer aldri til å bli valgt... Vi tenker på hvor utrolig heldige vi er som er født i Norge, i et land der vi blir tatt vare på uansett

De fleste av de voksne som jobber her gjør en super jobb, de gir dem masse omsorg og kjærlighet. Noen av dem er virkelig helt eksepsjonelle! Barna får en seng å sove i, det er en guttefløy med blått sengetøy og blå myggnetting og en jentefløy der alt er rosa, de får flere måltider hver dag, bading/dusjing, rene klær, de får undervisning, leketid, smil og oppmerksomhet, men voksentettheten er bare så alt for dårlig, de som jobber her har knalltøffe turnuser og de blir så slitne. Så de setter pris på at det kommer frivillige, selv om det bare er for en stund. Det er ofte frivillige her. Vi traff ei fransk jente som er her en måned, ei annen som er her to uker også har vi truffet en fantastisk norsk mann som jobber i Nordsjøen - 2 uker på 4 uker av - da er han her på Sri Lanka, jobber på barnehjemmet, tar de med til sykehuset, gir dem ekstra omsorg. Slik har han holdt på i 2 år. Det er FANTASTISK! Han forteller at barnehjemmet har gjennomgått en stor endring til det bedre siden han var her første gangen. Voksentettheten er blitt mye bedre, de har sluttet med fysisk avstraffelse, maten er blitt mer næringsrik, de pusser tenner, fått mye mer utstyr, osv. Det at det har vært andre frivillige her har også bidratt til at dagene våre ble enklere.

Den siste dagen fikk jeg lov å være sammen med de alle minste babyene - 1-9 måneder. Det var 10 babyer, mating på samlebånd, to om gangen, samme skje, samme skål, samme flaske, skifting og bading av alle sammen, sovetid i en stor lekegrind med myggnett rundt. Ikke så mye tid til kos, men jeg snek meg til så ofte jeg kunne. Det er en dame som har ansvaret for alle 10, så hun har ikke kjangs til å ta opp en og en og kose. De mener at vi må stimulere minst mulig for da krever de seg minst mulig og jeg forstår at de må tenke sånn, men det strider imot alt inni meg, så jeg koser, synger, kiler og gjør så masse jeg kan. For en stakket stund... Miriam er med meg og hun leker borte-tittei, han ene ler så inderlig. Det er så herlig!

Den siste dagen fikk vi også levert alle tingene vi hadde med oss. De ble så utrolig glade! Lekene ble fordelt på de ulike gruppene og det ble satt i gang duplolek, bilbanen fikk kjørt seg, fargeblyantene fikk svingt seg, gåvognen og babylekene kom i bruk, koffertene ble de glad for at de kunne beholde, klærne ble fordelt etter størrelse og rett før vi skulle dra fikk alle barna seg et bad og på med nye klær - så vi vet at alt kommer til nytte! Tusen takk til alle dere som har gitt!!! Skulle ønske vi fikk filmet seansen slik at dere kunne få se gleden!!